Nyter den siste tida

Hei! 

Vi er nå straks inne i den siste uka av oppholdet. Det begynner å gå opp for meg at jeg snart skal forlate Cork, og komme tilbake til rutinene der hjemme. Jeg gleder meg litt til å komme tilbake på skolebenken og slippe å lese meg opp på alt selv, treffe familie og venner, OG til å få ordentlig traktekaffe. Men samtidig blir det veldig trist å dra fra Irland, og spesielt alle de herlige menneskene jeg har møtt og blitt kjent med her. 

Jeg fikk i oppgave å lage et "nature tray" der barna kan se, føle på
og snakke om ulike elementer fra naturen.

Fredag var den siste arbeidsdagen til en kollega av meg, som skal flytte. Vi dro da ut og spiste sammen etter jobb. Noen av dem skulle også ut på byen like etter, og jeg slengte meg med. Vi dro først ut på en typisk irsk bar med livemusikk, og etter det dro vi ut på et annet utested og danset. Det ble en utrolig koselig og artig kveld.

Mine kjære kolleger

På lørdag tok vi oss en dagstur til Dublin. Vi hadde egentlig mange ønsker for dagen, men tiden gikk veldig fort, så vi rakk ikke halvparten av det vi ville oppleve. Men vi dro til Guinness Storehouse, som er hjemmet til den verdenskjente stouten. Der fikk vi høre om historien bak drikken, se hvordan den brygges, og ikke minst gå opp i tårnet av bygningen med utsikt over hele byen – med en Guinness i hånda. Det var dessverre stappfullt med folk der oppe, så det var nærmest umulig å få tatt fine bilder. Utenom det tok vi oss så klart litt tid til shopping, og dessuten gikk vi inn på en liten pub for å se slutten av fotball-finalen på storskjerm.  

Irland har en egen versjon av fotball (Gaelic football), der man både kan sparke og slå ballen for å score. Banen og målene er omtrent som i vanlig fotball (det de kaller «soccer»), men det gis også poeng hvis ballen flyr mellom to stolper over tverrliggeren (som i amerikansk fotball). De løper med ballen i hendene, men kan ikke ta mer enn fire skritt uten å sprette ballen på føttene eller i bakken. Det er også en rekke andre regler som gjør sporten spesiell. På lørdag da vi var i Dublin, spiltes finalen på nytt mellom Dublin og Mayo. Det sies at Mayo ble forbannet etter å ha vunnet finalen i 1951, da de på turen tilbake til hjembyen ikke viste respekt da de kjørte forbi en begravelse. Forbannelsen sies å gjøre at de ikke kan vinne mesterskapstittelen før alle spillerne fra 1951-laget er døde. Det er nå én gjenlevende spiller fra det gamle laget, og spenningen var derfor stor før årets finale. Etter at det ble uavgjort i første kamp spilte de på nytt nå på lørdag, som endte i at Dublin vant med ett poeng. 

Tjïehtem jiehtedh maanide aarmodem. Eah åadtjoeh fïerhten biejjien ålkone stååkedidh, juktie muvhth eejhtegh hujjieh jis maanah sleagroeh gåessie edtjieh gåatan. Gellien biejjien biejjhguakedh orreme, men ibie olkese vaedtseme gænnah. Daelie dagkeres “guelpiem” åådtjeme mij gummieste dorjesovveme, juktie dle daan våhkoen muvhten aejkien olkese. Men ålkoe-sijjie nov barre 24 m^2., jïh libie jïjnjemes bielie tæjmoem ålkone fïerhten biejjien. Maanagïertesne Nöörjesne gusnie barkeme pruvhkieh unnemes göökte jallh golme tæjmoeh ålkone stååkedidh, jïh skåajjesne maehtieh mïnnedh namhtah sjïere forsikringem – mij lea daerpies daebpene.

- Jonill