Tilbake i Norge

Hei!

Jeg er nå hjemme igjen fra Irland, og det føles nærmest ut som om en epoke av livet er over. På kort tid har Cork blitt som et annet hjem for meg. Det har vært 5 utrolig innholdsrike uker, som jeg antakelig vil mimre tilbake til resten av livet. Jeg er veldig takknemlig for all kunnskap og innsikt, erfaringer og opplevelser jeg har fått i løpet av oppholdet. På en måte er det vemodig å være tilbake i Norge, men samtidig blir det godt å komme i gjenge igjen.

Den siste uka gikk veldig fort. Arbeidsdagene bestod av å utnytte hvert øyeblikk, og å innhente kunnskap mens man kunne. Ellers har en del tid gått til å pakke, rydde, vaske og ellers forberede hjemreisen. Det var trist å forlate barn og voksne på jobb, i viten om at jeg mest sannsynlig aldri får treffe dem igjen. Jeg ble svært godt tatt imot på arbeidsplassen, og jeg følte meg mer som en del av teamet enn en ekstra ressurs. 

Jeg kunne jo ikke dra fra Cork uten å sette noen spor

Den siste kvelden spiste vi mat på et hotell

Jeg vil benytte anledningen til å takke Internasjonalt Servicekontor for Hedmark og Oppland, for å ha gitt meg muligheten til å ta en del av læretiden i utlandet. Dere gjør en flott jobb, og jeg vet dere har stått på lenge for å sørge for at oppholdet vårt skulle bli så bra som mulig. Takk! 

I want to thank Green Horizons for everything that you’ve done for me during my stay. Thank you for everything you’ve organized for us, and for being so helpful and kind.  

To my colleagues: Thank you so much for having me and for being so kind. I’ve learnt so much from you, and I really loved working with you guys. 

Takk til deg som har fulgt med på bloggen! Gæjhtoe dutnjien mij bloggem dåeriedamme :) 

Og sist, men ikke minst: Takk til Maren, Patrycja og Anders som har vært med på å gjøre turen så fantastisk! Jeg har hatt det utrolig fint og artig sammen med dere. 

- Jonill

Nyter den siste tida

Hei! 

Vi er nå straks inne i den siste uka av oppholdet. Det begynner å gå opp for meg at jeg snart skal forlate Cork, og komme tilbake til rutinene der hjemme. Jeg gleder meg litt til å komme tilbake på skolebenken og slippe å lese meg opp på alt selv, treffe familie og venner, OG til å få ordentlig traktekaffe. Men samtidig blir det veldig trist å dra fra Irland, og spesielt alle de herlige menneskene jeg har møtt og blitt kjent med her. 

Jeg fikk i oppgave å lage et "nature tray" der barna kan se, føle på
og snakke om ulike elementer fra naturen.

Fredag var den siste arbeidsdagen til en kollega av meg, som skal flytte. Vi dro da ut og spiste sammen etter jobb. Noen av dem skulle også ut på byen like etter, og jeg slengte meg med. Vi dro først ut på en typisk irsk bar med livemusikk, og etter det dro vi ut på et annet utested og danset. Det ble en utrolig koselig og artig kveld.

Mine kjære kolleger

På lørdag tok vi oss en dagstur til Dublin. Vi hadde egentlig mange ønsker for dagen, men tiden gikk veldig fort, så vi rakk ikke halvparten av det vi ville oppleve. Men vi dro til Guinness Storehouse, som er hjemmet til den verdenskjente stouten. Der fikk vi høre om historien bak drikken, se hvordan den brygges, og ikke minst gå opp i tårnet av bygningen med utsikt over hele byen – med en Guinness i hånda. Det var dessverre stappfullt med folk der oppe, så det var nærmest umulig å få tatt fine bilder. Utenom det tok vi oss så klart litt tid til shopping, og dessuten gikk vi inn på en liten pub for å se slutten av fotball-finalen på storskjerm.  

Irland har en egen versjon av fotball (Gaelic football), der man både kan sparke og slå ballen for å score. Banen og målene er omtrent som i vanlig fotball (det de kaller «soccer»), men det gis også poeng hvis ballen flyr mellom to stolper over tverrliggeren (som i amerikansk fotball). De løper med ballen i hendene, men kan ikke ta mer enn fire skritt uten å sprette ballen på føttene eller i bakken. Det er også en rekke andre regler som gjør sporten spesiell. På lørdag da vi var i Dublin, spiltes finalen på nytt mellom Dublin og Mayo. Det sies at Mayo ble forbannet etter å ha vunnet finalen i 1951, da de på turen tilbake til hjembyen ikke viste respekt da de kjørte forbi en begravelse. Forbannelsen sies å gjøre at de ikke kan vinne mesterskapstittelen før alle spillerne fra 1951-laget er døde. Det er nå én gjenlevende spiller fra det gamle laget, og spenningen var derfor stor før årets finale. Etter at det ble uavgjort i første kamp spilte de på nytt nå på lørdag, som endte i at Dublin vant med ett poeng. 

Tjïehtem jiehtedh maanide aarmodem. Eah åadtjoeh fïerhten biejjien ålkone stååkedidh, juktie muvhth eejhtegh hujjieh jis maanah sleagroeh gåessie edtjieh gåatan. Gellien biejjien biejjhguakedh orreme, men ibie olkese vaedtseme gænnah. Daelie dagkeres “guelpiem” åådtjeme mij gummieste dorjesovveme, juktie dle daan våhkoen muvhten aejkien olkese. Men ålkoe-sijjie nov barre 24 m^2., jïh libie jïjnjemes bielie tæjmoem ålkone fïerhten biejjien. Maanagïertesne Nöörjesne gusnie barkeme pruvhkieh unnemes göökte jallh golme tæjmoeh ålkone stååkedidh, jïh skåajjesne maehtieh mïnnedh namhtah sjïere forsikringem – mij lea daerpies daebpene.

- Jonill 

Sånn er det

Hei!

Tida går fort, og over halve oppholdet vårt er nå over. Vi har det ganske hektisk med både jobb, skolearbeid, husarbeid og opplevelser, men det er bare å utnytte tida så godt som mulig nå!

Universitetsområdet her er veldig stort, og veldig fint. Vi har gått gjennom der et par ganger bare for å se og for å ta noen bilder.  

På vitnemålsutdelingen må de som har strøket gå over gressplenen for å søke om å ta opp igjen eksamen.
 Derfor sies det at å gå over gresset under skoleåret bringer ulykke på eksamen.

Å gå her føles litt som å være på Hogwarts 

En ting jeg har lært om montessoriskolen er at det er et stort fokus på orden. Det er strenge krav til leker og utstyr. Hvis for eksempel én puslespillbrikke mangler, så skal hele puslespillet kastes. Det har å gjøre med at noen barn kan bli forvirret hvis noe ikke er helt som det skal være. Hele klasserommet er dessuten delt inn i sjangrer. Vi har egne områder for matematikk, kunst, musikk, språk og kultur. Resten av lekene, som ikke tilhører en kategori, står i midten av rommet. Dessuten er alle sakene plassert i lav høyde, slik at barna kan velge aktivitetene selv, uten å spørre om lov eller hjelp fra en voksen.   

På søndag tenkte Maren og jeg å ta en liten dagstur til kystbyen Kinsale, for å se en annen del av Irland også. Vi hadde i grunn ganske god tid, men fikk det mer travelt enn vi trodde. Vi gikk i intervaller, og vurderte fra busstopp til busstopp om vi skulle vente på bussen, eller satse på å gå til neste stopp. Til slutt tok vi en buss ned til sentrum, og løp deretter til busstasjonen. Vi kom fram 5 minutter før bussen kom. Vi var svært fornøyde med oss selv, og også over å være de eneste som skulle ta den bussen. Da bussen derimot kom, og den store folkemassen ved siden av oss begynte å bevege seg, skjønte vi at vi hadde stått feil. Enkel matematikk gjorde at vi bestemte oss for ikke å stille oss bakerst i køen. Siden flere av passasjerene åpenbart skulle til flyplassen, så var det ikke så fristende å snike seg frem heller. Vi endte derfor i stedet opp med å gå en tur opp til gamlebyen, som ligger overfor sentrum, der vi fikk tatt noen bilder. 

Utsikt over gamlebyen

Det er masse fargerike hus overalt, og alle er i stein

Lite taktisk å ta bilde av en kirke på en søndag klokka 12
- i hvert fall når vi har hørt at den er veldig fin innvendig 

River Lee

- Jonill

Getting to know Ireland

Hei!

Denne uka har gått like fort som den forrige, og det har vært minst like travelt. Vi begynner å bli godt kjente med byen, bussmuligheter, og den irske kulturen. 

Det er to ting man kanskje ser størst forskjell på når det gjelder norsk og irsk kultur i arbeid med barn. Det første er renholdet. I Norge har vi jo egne stillinger for å vaske i barnehager, mens her er det lærerne som må vaske hele huset hver fredag, og moppe gulvet etter endt arbeidsdag. Jeg vet ikke hvordan det er andre steder, for eksempel ved statlige institusjoner, men i hvert fall er det slik for private førskoler. Det går jo helt greit, men det blir så klart litt mindre tid til barna på grunn av det.

For det andre ser man en forskjell når det gjelder fokus på barnas helse. Så å si alle barna har med seg loff, boller, og til og med godteri, til lunsj. Mens det i Norge har vært diskusjon om det skal bli forbud mot brunost. Det er selvfølgelig opp til foreldrene hva de sender med barna i matpakka, men det stikker litt i magen å se barn med synlige hull i tennene som kun har med seg sjokoladebarer til mat. Dessuten er det ikke akkurat store utearealer som barna kan boltre seg i, og mye av dagen tilbringes inne, der det ikke er lov til å løpe. Utenom dette er det ingenting negativt å si om systemet deres. Barna har det kjempeålreit, de voksne er veldig vennlige og det er et minst like stort fokus på pedagogiske aktiviteter her som i Norge, om ikke enda mer. Her begynner barna å øve seg på å skrive bokstaver allerede som 3-4 åringer. 

Afterschoolers/SFO-barna får leke med farger

Jeg har hatt en kort presentasjon om Norge for begge klassene (førskolegruppene på begge avdelingene). Jeg viste frem noen bilder av norsk natur, noen ville dyr vi har, og et kart som viser avstanden mellom Irland og Norge. Dessuten sang jeg «Fader Jakob» for dem, noe de syntes var veldig spennende.    

Ellers har vi det fortsatt supert sammen! På fredag kveld dro vi ut for å sjekke livet på byen. Planen var egentlig å gå litt rundt, siden det var «culture night», med mange gratiskonserter og arrangementer overalt i byen. Vi havnet derimot på et utested som vi var på hele kvelden. Det var ifølge lokalkjente uvanlig mye folk der, og stemninga var på topp. Ellers er det på torsdager det bruker å være mye liv her, siden alle studenter er ute da. Cork er tross alt en studentby.

Vi dro ut på pub på torsdag bare for å sjekke stemninga

Su Kyi, Maren og Ida

Dåarstan dle vihth råakimh dejtie ålmide mej bïjre aerebe tjaaleme. Voestegh ussjedim joekoen luste sjïdti dejgujmie vihth soptsestidh. Dle akte dejstie munnjien soetesti ahte dïhte mubpie kaarre sïjhti munnjien maamjoem jiehtedh. Mannem stilli dan gåajkoe vaedtsedh geajnoen dåaresth. Dallegh guarkajim mij lij. Maaje dan ålman telefovnenummerem åadtjoejim – idtjim dan gåffoeh juktie mov nummerem dïsse vedtedh. Munnjien chatesne læjhkan tjaaleme, jïh manne barre tjoereme jiehtedh im maam dejnie sïjhth. Ij sån provhkh dan jïjnjem nïejtigujmie staaresne soptsestalledh, sovmem. Vïenhtem tjïehtem ånnetji vielie ussjedidh guktie dåemedem daan raejeste.        

Utsikten fra leiligheten vår om natta

Et bilde fra den første uka, da alle lærlingene spiste middag med Hege fra ISK,
Margaret fra Green Horizons og delegasjonen fra fagnemnda

- Jonill

Første uka i Cork

En uke har gått – og den har gått fort. De første par dagene gikk med til å gjøre oss kjent med hverandre, byen og kulturen. Vi bor i en leilighet ovenfor bysentrum, dit det tar omtrent 25 minutter å gå. Vi ble hentet på flyplassen av en kontaktperson fra mottakerorganisasjonen vår, Green Horizons. Dagen etter var vi på et møte der vi fikk nyttig informasjon om steder å dra, ting å oppleve, og ikke minst for å forberede oss til «intervjuet» på arbeidsplassen. Jeg hadde min første arbeidsdag på tirsdag, og «intervjuet» var ingenting å grue seg for. Egentlig var det bare en kort presentasjon, fremlegging av attester og referanser, og deretter var det rett i jobb. Kollegene mine er kjempehyggelige, de tok meg veldig godt imot, og ga meg allerede første dagen kallenavnet «Jo», som forståelig nok er mye lettere for dem å uttale.

Arbeidsplassen min er ikke slik jeg trodde den skulle være. Ut ifra informasjonen jeg hadde fått, trodde jeg at jeg skulle jobbe på en barneskole for gutter (inndeling av jenter og gutter er veldig vanlig her i Irland). Det viste seg derimot at jeg skal være på en montessori førskole, der det er barn mellom 2 og 5 år, og av begge kjønn. Det er et helt annet utdanningssystem enn det vi har i Norge. Her starter barna på skolen allerede høsten etter de har fylt 4 år. I Norge er det vanlig at alle barna (fra 0-6 år) er i barnehagen hele dagen. På førskolen der jeg jobber deles dagen, slik at 3-4 – åringene er der tre timer først på dagen, og deretter kommer 2 – åringene, som er der i to timer. Men 2 – åringene er der bare fra tirsdag til torsdag, og egentlig bare for å venne seg til å være borte fra foreldrene. Etter skoletid kommer «junior infants», som tilsvarer førsteklassinger, og førskolen fungerer da som en SFO-ordning som også tilbyr leksehjelp. I tillegg til førsteklassingene kommer noen barn som følger ECCE-programmet (Early Childhood Care and Education), og de er mellom 3 og 5 år. Litt komplisert? I know. Med andre ord er arbeidsdagen min svært variert, men likner mer på å jobbe i en norsk barnehage enn en barneskole.

Vi har det utrolig trivelig sammen her. Maren, Patrycja og jeg har omtrent samme arbeidstider, så vi tar som regel buss sammen (to-etasjes, woop woop). Siden vi må bytte buss i sentrum av byen, ender vi ofte opp med å gå litt rundt der før vi drar hjem, og så klart for å handle matvarer. Det er en veldig koselig by, med mange fine gater og mye folkeliv. I går kveld hadde vi egentlig tenkt oss ut på byen. Vi bestilte pizza hjem, spiste og gjorde oss klare, men bussen vi hadde tenkt til å ta – den siste som går om kvelden – kom aldri. Derfor tok vi i stedet beina fatt ned til sentrum. Da vi kom dit var klokka allerede halv ett, så vi bestemte oss for at det ikke kom til å være verdt det å betale inngang på et utested. Vi begynte derfor å gå hjem, men endte opp med å snakke i en halvtime med to svært hyggelige, hjemløse karer. Den innsikten de hadde, og tankene om verdier her i livet, er noe som satte dype spor i meg. De ser byen, og livet generelt, fra en helt annen side enn folk flest. Og de ga oss råd som i hvert fall jeg kommer til å ta med meg videre.

Det er så mye mer jeg kunne ha skrevet om, men jeg slenger heller med noen bilder som viser litt hvordan jeg har det.   

Almetjh daesnie leah joekoen gïemhpe. Abpe tïjjem «gæjhtoeh» vuj «gaatesjen» jiehtieh, unnemes gaevhtien åvteste. Mohte akten tsiehkesne orreme, mij idtjimh lyjhkh. Patrycja, Maren jïh manne tjåadtjoejimh bussem vuertieminie. Jïh hævvi daaroengïelem soptsestallimh. Dle daate ålma mijjen gåajkoe veedtsi eelki mijjese soptsestidh. Idtjimh voestegh guarkah maam jeehti. Manne gujhth pryövim tryjjeslaakan dåemiedidh, vïenhtim tjetskehke lij mijjen gïelen bïjre. Patrycja sån govleme voestegh jiehteme “gïelem målsoeh”. Idtjim dam govleme, juktie dle såårnim nöörjengïele lij, mearan mojjehtim. Gåessie “bums and beggars” jeehti, dle guarkajim ahte desnie tjåadtjoeji mijjem nïerhki. Jåerhkieji mijjese soptsestidh Irlaanten smaareginie, juktie geerve dam guarkedh. Barre maam guarkajim: ahte idtji almetjh ammes laantijste lyjhkh. Minngemosth barre tjåadtjoejimh vuertiejimh galki debpede vaedtsedh. Daate måantan deahpadi, juktie ånnetji bïllijim galkebe dagkeres tseahkan gellien aejkien båetedh jis jiehtebe Nöörjeste båetebe. Men maaje barre dam akten aejkien damteme. 

  

                         

                             

                                           

                                           
- Jonill

Reiseklar?

Med bare noen dager igjen til avreise er jeg midt inne i de siste forberedelsene. Kofferten fylles sakte, men sikkert opp, og jeg går med sommerfugler i magen. For å være ærlig gru-gleder jeg meg litt til å reise. Jeg vet at det kommer til å bli hektisk, i og med at jeg skal jobbe fulle dager, men også er nødt til å henge med på undervisningen hjemme. I tillegg skal jeg jo føre logg fra praksis og skrive blogginnlegg. Samtidig vet jeg at de fem ukene kommer til å gå fort, så det er bare å henge i og utnytte tiden jeg har der!

Vi skal bo og jobbe i Cork - den andre største byen i Irland, etter Dublin.

Arbeidsplassen min i Irland er en montessoriskole. Jeg har vært inne på nettsiden og lest om skolen, og jeg har undersøkt hva montessoripedagogikken går ut på. Og nå må jeg si at jeg ser veldig optimistisk på det. Grunnleggeren av den første montessoriskolen, Maria Montessori, mente at barns læring ikke skal påtvinges av voksne, men komme av indre motivasjon. Barna skal få lov til å drive med aktiviteter som gir dem glede og mestringsfølelse, og det fokuseres på selvstendighet. Jeg har også fått et inntrykk av at det er et stort fokus på disiplin på skolen, og det å vise respekt for andre medmennesker. Det blir kjempespennende å studere likheter og forskjeller ved en privatskole i Irland, og den norske offentlige skole – der jeg har vært et år i praksis.

Jeg sparer å snakke om kulturforskjeller, normer, språkproblemer og boforhold til jeg faktisk har opplevd det. Følg med, så får du lese om det også :)

Aavodem gujhth, men rovnege aaj sjædta. Skåajjesne jååktan mïnnim ussjedim galkem dam ånnetji ohtselidh, læjhkan jis luste sjædta staaresne årrodh. Bïllem galkem gåetiem saangerdidh jis im lyjhkh debpene årrodh. Dle joekoen geerjene juktie golme voelpigujmie vualkam. Vïjhte våhkoeh badth nuekies munnjien, dan gaavhtan skuvlebarkojne aaj tjïehtem gïehtelidh. JÏH sjïdtem vætnoem ohtselidh. Sovmem tjïehtem gåaromem meatan vaeltedh, læjhkan jis jaahkam im asth dejnie...

Galkem pryövedh ovmessie aati bïjre saemiengïelesne soptsestidh, juktie edtja gieltege årrodh lohkedh :)

- Jonill

Bildet er hentet fra:

http://komconsultants.com/what-does-cork-ireland-have-to-offer/

Hei

Hei! Jeg heter Jonill, er ei jente på 19 år og lærling i barne- og ungdomsarbeiderfaget, samt elev ved Raufoss vgs. Jeg går en linje som heter TAF (Tekniske allmennfag), som gir meg muligheten til å ta både fagbrev og spesiell studiekompetanse i løpet av 4 år. Jeg er nå så heldig å ha fått muligheten til å reise til Irland denne høsten, som en del av læretiden. Der skal jeg følge et Erasmus+ -program gjennom Internasjonalt Servicekontor, og jobbe som barne- og ungdomsarbeider. Ordinære lærlinger blir utplassert i 14 uker, men på grunn av at jeg også går skole, kan jeg ikke være borte i mer enn 5 uker. Det er uansett en fin måte å se hvordan arbeidslivet er i et annet land, og jeg håper på å lære masse :)

I dag har jeg vært på destinasjonsmøte sammen med de sju andre lærlingene som også skal reise til Irland. Tre av dem er TAF-elever ved Raufoss, så jeg kjenner dem godt fra før. Dette var det siste møtet vi skal ha før vi drar, og vi har dermed skrevet kontrakt og fått all den resterende informasjonen vi trengte. Jeg ser veldig positivt på det å reise sammen med den herlige gjengen, og tror det kommer til å bli en flott opplevelse! Jeg kommer til å blogge mer om destinasjon, forberedelser og forventninger senere, så følg gjerne med :) 

Går du også yrkesfag og har lyst til å søke om et utenlandsopphold, så kan du gå inn på http://www.reisut.no/ og lese mer.

Hej! Mov nomme Jonill, jïh manne 19n jaepien båeries. Daan tjaktjen åadtjoem Irlandese vuelkedh maana- jïh noerebarkijinie barkedh, jïh dïsse aavodem. Daesnie maahtah mov vuelkemen bïjre lohkedh. Tjïehtem jïjnjemes daaroengïelesne tjaeledh, men galkem aaj pryövedh boelhketjem saemiengïelesne fïerhten aejkien tjaeledh. Luste jis sïjhth bloggem dåeriedidh! 

- Jonill